Kontraster gir perspektiv. Det er herlig at dag etterfølges av natt og natt av en ny dag. Det gir håp. Hver dag er helt ny. Siden dagen i morra ikke er den samme som idag har den potensiale til å bli den beste dagen (så langt) i mitt liv!

Vil en person som ikke overholder det største og første budet være i stand til å overholde det andre? Er et menneske som ikke elsker Gud i stand til å elske sin neste i samme grad som en som elsker Gud? Eller for å spørre på en annen måte: Finnes det noen sterkere motivasjon til uselvisk kjærlighet til vår neste enn kjærligheten til Gud som er skaper og opprettholder av alt liv? Jeg mener, det er vel en grunn til at det ene budet står foran det andre, selv om begge er like store? Kanskje vil vår kjærlighet til vår neste, om hun skulle befinne seg i Palestina, Kongo eller nabohuset, øke proporsjonalt med vår kjærlighet til Herren vår Gud?

1. Johannes 3, 16-17: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?

Hvor lett er det ikke å kritisere dem som gjør noe når man selv sitter på gjerdet med hendene i lommene?

To criticize is the smallest size.

I det siste har jeg begynt å bli en ganske flittig blogg-leser. Det er interessant å lese andre menneskers tanker og perspektiver på ting, og også få et visst inntrykk av hva som opptar dem. Det har også inspirert meg til å ville dele noen av mine tanker. Jeg håper at venner, familie og andre som måtte lese det jeg skriver her kan bli oppmuntret, hygge seg og få litt nye perspektiver på ting.